Nå har jeg akkurat levert inn min oppgave i norsk. Vi har hatt skriveøkt fra kvart over ti og utover. Jeg ble ferdig nå. Hvordan det har gått får vi se etter høstferien en gang, men etter å ha byttet oppgave to ganger, tror jeg jeg ble fornøyd. Jeg valgte en oppgave som var å ta en utfordring.
Det er vel en utfording i seg selv å skrive en fortelling, men uansett jeg valgte å skrive om homofili. Om en jente som fant seg selv og fikk satt ord på sine føleser. Kom ut av skapet og fikk god støtte av sin gamle kjærste (motsatte kjønn) og bestevennine. Men når det gjaldt foreldrene var det ikke like lett. De slet med det at hun godtok å være lesbe ovenfor seg selv, at hun likte jenter. De likte ikke homofili i det hele tatt. Men i denne fortellingen løste de det med at de ikke pratet om det. Iselin, som jenta het, trivdes med seg selv og sin nye samboer, kjærste og lesbe. Foreldrene var mye sammen med henne, de var ofte på besøk, men sa ingenting om sine meninger når det gjaldt hennes nye medmenneske. Iselin var hvertfall fornøyd med å ha funnet den rette nøkkelen og fått opp sin hengelås.
Hvordan tror du det hadde vært? Først hvis du fant ut at du var litt annerledes, og godtok det selv, men ikke fikk den støtten du trengte fra dine foreldre, hadde du likevel klart å levd slik du ville da?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar