Setter man et spor, merke eller lager et riss, har man gjort et eller annet.

Å sette et spor på noe eller til noen er en spessiell opplevelse. Hvilken måte man gjør det på er ganske likegyldig, man lager et merke uansett. En ting er å gjøre det, en annen å vite når man faktisk har gjort det. Hvis man skriver inn navnet sitt og navnet til kjæresten på et tre, et fjell eller en ute do, ett fett hvor. Er det en viss følese som ligger i lufta når man leser igjennom det mann har skrevet. Gjør man noe man kan, er egentlig ufatlig god på, men feiler har vi en annen variant. Eller det å bevise for noen hva man går for, når den personen står med helt blanke ark ovenfor deg. Vurderer deg med åpent sinn og har ingen hevninger. (Kan vel ogsi nevne at den måten å brenne spor på man ser på tv, film, ved å dyppe et merke, ord eller bokstav av smijern i glør og så på kroppen eller slik gir deg en hvis følelse, om den er god for noen og fæl for andre skal ikke jeg drøfte på nå). Den følelsen er anneledes enn å mestre noe. Den er annerledes enn å klare noe nytt. Den er annerledes enn å komme hjem med sin beste karakter. Den er annerledes enn masse annet som gjør deg glad. Men den har like mye å si, for deg som person. Det å vite at man har gjort ett eller annet man kan være glad for, fornøyd med, er en herlig følelse uansett hva den kommer av.

I dag kan jeg med god samvittighet si at jeg har klart det. Jeg har satt et spor hos en person, lagd et merke, risset inn litt egen personlighet fra Nanna, men egentlig ikke fra Nanna som person. Jeg er klar over det og jeg er så sinnsykt fornøyd med det jeg har gjort. Følelsen av å være sjølgod nok til å innrømme det, fortelle det til dere er en gevinst i seg selv.

Jeg trengte dette nå!

Ikke fortell meg at dere ikke blir glad innvendig, og utvendig for den saks skyld som person når du gjør ett eller annet du uten tvil vet er bra. Og har fått bekreftet det av andre i tillegg?! Alle er vi sånn, vi setter pris på og trenger tilbake meldigner og ros.













- Nataa :D